I fellesfaget samfunnsfag i videregående utdanning (stud.spes.vg1) velger man å unngå emnet. Her læres vi å idyllisere dagens samfunnsoppbygning med sitt såkalte demokrati i Norge, og hvordan vi alle kan ha innflytelse på samfunnsstyringen. Alternative politiske systemer blir utelatt fra undervisningen, det er full fokus på hvor rettferdig dagens samfunn er. Begrepet kapitalisme er fullstendig utelatt, for skolebøkene forteller oss at Norge har ”blandingsøkonomi”.

Gjennom massemediene blir vi fortalt ”skrekkhistorier” om hvordan kommunismen og sosialismen har utviklet seg i feil retning i enkelte tilfeller i løpet av historien. I den siste tiden har antall TV-dokumentarer som omhandler såkalte ”sosialistiske” eller ”kommunistiske” stater økt betraktelig. Selv om det hittil i historien ikke har eksistert noen kommunistisk stat, blir ordet hyppig misbrukt av mediene. De tar seg friheten til å tillegge ordet kommunisme egenskapene til fascisme, noe som mange lar seg lure av; det er jo tross alt samsvarende med lærdommen fra skolen. Slik opprettholdes illusjonen også hos de som er ferdig med grunnskolen, for det er et fåtall som faktisk tar seg bryet med å vurdere troverdigheten av opplysningene som blir framlagt som absolutte fakta.

Folket i Norge blir helt fra grunnskolealder av hjernevasket til å se på kapitalismen som den eneste muligheten til å leve et fritt liv, og kommunisme som ”den store trusselen” som truer det fredelige demokratiet. De som faktisk stiller seg spørsmål om dagens samfunn er rettferdig, får til svar at Norge gjennom sosialdemokratiet sakte men sikkert skal nærme seg et samfunn basert på likhet.

Det er tydelig at makthaverne i Norge har forstått at det å forebygge etablering av kommunistiske ideer blant folket er den letteste og sikreste måten for dem å få beholde makten – og pengene – for seg selv. Dersom datalagringsdirektivet blir innført, noe som er svært sannsynlig, er det tydelig at de har tatt et skritt lengre. Deres argument for å innføre direktivet er at det er den eneste måten å stoppe alvorlig kriminalitet og sikre landets sikkerhet mot terrorangrep, men det er lett å forstå at det er flere tanker bak. Ved å overvåke telefon- og internettbevegelsene til hver og en av innbyggerne i landet får de både holdt oppsyn over såkalte ”mistenkelige grupper” som allerede er etablert blant befolkningen, og forebygge at nye mennesker rekrutteres. Det vil bli slutt på å kunne bruke internett fritt som en kilde til informasjon på lik linje med et leksikon; det er få som vil ta sjansen på å lese seg nøyere opp på revolusjonære teorier og grupperinger i verden dersom de vet at staten har full oversikt over deres bevegelser på nettet. Slik stoppes folket fra å tilegne seg informasjon om reelle alternative ideologier, og dermed også fra å organisere seg og gjøre opprør. De som sitter med makta behøver ikke å bekymre seg for opprør dersom enkeltpersoner med likt politisk standpunkt ikke kan komme i kontakt med hverandre, eller ikke kan utvikle sine teorier ved å studere tidligere forsøk på å innføre alternative politiske systemer, alternative systemer i sin helhet eller veien dit mer inngående.

Ved å presentere løgn som fakta og la folket tro de har den politiske makten, lykkes dagens makthavere med å forebygge en kommunistisk revolusjon. Men det er vi selv som lar de lykkes, ved å akseptere at vi stadig fôres opp med deres propaganda. Ved å akseptere dagens urettferdige samfunn basert på konkurranse og fortjeneste er vi akkurat like skyldige som dem, samme hva vi har blitt fortalt tidligere.  

- Andrea

Tidligere sosialistiske prosjekter har ikke innfridd det man legger i begrepet kommunisme, og det er ikke korrekt å omtale disse som ”kommunistiske stater”, blant annet fordi staten ikke eksisterer i kommunismen! Til felles for alle disse statene er at de alle undertrykte befolkningen og hadde en sterk statlig oppbygning. I dag eksisterer fortsatt Cuba og Nord-Korea som såkalte ”sosialistiske” stater: Nord-Korea mest kjent for fascisme og Cuba mest kjent for USAs handelsblokkade av landet.

Det vi legger i kommunisme er et samfunn uten klassemotsetninger, det vil si at økonomen og renholdsoperatøren har samme status og arbeidet de utfører er like mye verdsatt. Det sier seg selv at begges arbeid er like verdifullt.
Det blir ikke mulig å eie/kjøpe andres arbeidskraft og ta fortjenesten selv slik som i kapitalisme. Dette betyr at det er andre ting enn det økonomiske overskuddet som kommer i fokus. Det som er viktig for folket vil bli prioritert.

Hvordan kommer man seg til kommunisme?
Å tro på at valg innenfor kapitalistenes ”demokratiske” prosesser skal gi et drømmesamfunn er naivt. Revolusjon er veien til det klasseløse samfunn. Historien har vist at sosialdemokrati ikke fungerer, og at det i virkeligheten er kapitalistisk politikk. Det finnes ingen realistiske revolusjonære alternativ i dag. Betyr dette at folket er fornøyde med kapitalismen?

Vårt svar er at folk er redde for å ta initiativet til et bedre samfunn. Og vi har virkelig god forståelse for det. Hvem vil vel forlate sitt rosenrøde liv i kapitalismen for å kjempe for noe bedre? Man er opplært til å idyllisere tilværelsen som en ”nyttig borger” som lever et liv i kjernefamilien og tjener penger. Kanskje er det på tide å tenke nytt?

Når begeret endelig renner over, kan man kanskje driste seg ut i gatene med en plakat og kreve å bli behandlet anstendig eller at USA skal slutte å bombe sivile. Dette gir stort sett liten respons. Derimot gir gateopprør avisoppslag i flere uker. Det kan hende at dette sier ett og annet om hvilken praksis man bør legge seg på for å lamme kapitalismen, selv om borgerlig massemedia ikke trykker de artiklene man ønsker seg.

- Konkretblogg; Tobias og Andrea

Utover 1900-tallet utviklet det seg ulike former for venstrevridd politikk basert på Marxs og Engels ideologiske teorier der kritikk av kapitalismen er sentralt. Vi vil i senere blogginnlegg gå nærmere inn på hva som er galt med kapitalismen. Teoriene til Marx og Engels ble videreutviklet av Lenin under 1917-revolusjonen i Russland, og ble etter hvert ganske konkrete. I Norge var det i begynnelsen oppslutning rundt denne ideologiske tankegangen som vi kjenner som sosialismen eller kommunismen, det er viktig å merke seg at det legges større forskjell i disse begrepene i dag enn det var vanlig den gangen. Det store skillet innen norsk politikk kom da den sosialdemokratiske tankeganen ble lansert, og det oppsto en splittelse mellom kommunistene og sosialdemokratene(Ap).

I begynnelsen var forskjellen på sosialdemokrati og kommunisme om man ville satse på revolusjon eller ”demokratiske” prosesser innen det borgerlige systemet. I praksis er forskjellen større enn det i dag. De partiene vi i dag kjenner som sosialdemokratiske er knøttpartiet SV og store, sterke Ap, som faktisk sitter med makten sammen med knøttpartiet Sp. Man skulle tro at dette gir grunnlag for en politikk nær den sosialdemokratiske plattform, og at man etter fire år kan se fram til fire år med tilnærming til et rettferdig samfunn. Dessverre har de fire årene som allerede har gått vist noe annet, som egentlig ikke kommer som noen overraskelse. Hvis man studerer litt politisk historie i Norge og dagens partier vil man oppdage at dagens Ap egentlig er et borgerlig parti og at SV knapt er noe bedre enn det. Dette gjør, slik vi ser det, at hele den sosialdemokratiske tankegangen er bevist mislykket.

Heldigvis er det jo også andre alternativer. Rødt med sine marginale prosent på meningsmålingene må sies å gjøre det sterkt om dagen! Man skal helt tilbake til 70-tallet før man kan snakke om noen storhetstid for AKP(m-l) og RV, som Rødt jo består av. I denne tiden var de som kjent langt mer radikale enn det som er tilfellet i dag. 80- og 90-tallet bød på nedgangstider for disse partiene, og begge hadde en sterk høyrevridning, AKP var riktig nok litt mer radikale enn RV. Etter at Rødt så dagens lys skulle dette nye venstrepartiet kapre velgerne. Hvor ble det av de revolusjonære? Vi forstår at det er lettere å få være med i TV-debattene og i media hvis man har kommet seg på Stortinget, og at man fremstår som mindre truende når man ikke lengre snakker om den væpnede revolusjonen. Men hva er alt dette egentlig verdt? Ved å satse mer og mer på det systemet som allerede er etablert, kapitalismen, støtter de også opp om det – akkurat som sosialdemokratene.

Vi ønsker et alternativ til det borgerlige rotet som preger norsk venstreside. Det er ingen tvil om at vi trenger en ny revolusjonær bevegelse i Norge. Vi må sammen ta det nødvendige steget videre, og ikke la oss bremse ned av det såkalte demokratiet vi har i dag. Det er samtidig viktig å markere avstand til personhylling og sosialdemokrater.
Det er på tide å snakke om det som er viktig. Følg med videre på bloggen!

- konkretblogg; Tobias og Andrea